Helidas familie

  • helidas_familie

Mitt første møte med familien

Denne familien var den første som ble valgt ut, fordi de var i akutt nød. Stedet til Helida og de foreldreløse tantebarna hennes var ikke stort mer enn et bittelite lager med en sitteplass. De hadde ei tynn sivmatte til madrass. Den var gjennomtrukket av råte, mugg og svette fra de tre menneskene som sov oppå den. De sultet og jentene hadde måtte slutte på skolen. De manglet skoleavgift, bøker og uniform.
Maureen var sendt bort for å bli medisinert med urter. Hun ble født med HIV.

Fremtidsutsikten for 10-åringen Mackline var enten kriminalitet eller prostitusjon.

De aller fleste har et barndomshjem i eie hvis de ikke er foreldreløse. Helida er ikke noe unntak. Dessverre valgte familien hennes å ta huset og verdigheten fra henne og kaste henne på dør. Nå har hun ikke noe sted å dra for å bli gammel og dø. For å beskrive hva slags menneske hun er, tar hun likevel vare på barna til broren sin som døde av AIDS.  Svigerinnen og moren til jentene våre døde av brystkreft.

Oppvåkningen min

Jeg vil aldri glemme den ettermiddagen jeg satt inne i skjulet eller hva jeg skal kalle det. Hus var det i hvert fall ikke. Jeg satt på den eneste sitteplassen med den lille naboen, Marion, på fanget. Mackline og Ezekiel sto tett inntil meg, for det var trangt om plassen.  Rundt meg var det våte leirvegger. De hadde ikke noe skap, så plastposer overalt gjorde jobben. De var blitt brune av vannet som rant av veggene. Over oss hang en klessnor med tøy. Tøyet var gulnet og grått. Jeg husker jeg tenkte at det “rene tøyet” trenger en skikkelig vask. Helida kom og i hånda hadde hun en inntørket maiskolbe. Hun hadde prøvd å bytte den i noe annen mat. Hun satte seg oppå en haug med plastposer og fortalte deres historie. Vi satt der i mørket, det var selvfølgelig ingen elektrisitet der, og jeg klamret meg til Marion på fanget mitt. Ezekiel oversatte hva Helida sa. Jammen satt hun ikke der og var takknemlig. Takknemlig overfor Gud fordi jeg var der å kunne høre akkurat deres historie. Jeg kjente virkelig på hvor urettferdig verden er og at Gud burde skamme seg. Jeg bor en forholdsvis kort flyreise unna og lever et liv i luksus. Gud burde i så fall sendt meg for lenge siden og til mange flere. Det var ikke bare veggene som var våte den kvelden! Dette besøket forandret mitt liv.

Nytt bosted

Nå bor Helida i et romslig hus med møbler og litt inventar. Det gamle stedet deres raste bare noen få dager etter vi flyttet dem. Regnet tok det bare med seg og jeg var ikke overrasket. Det var nok meningen at jeg skulle flytte dem vekk derfra akkurat i tide.

Helida

Hun er 76 år, sprek og seig som et pusseskinn. Hver gang hun er fornøyd viser hun det ved å svinge hoftene i noen heftige og groovy moves. Helida har til tross for fysisk god helse begynt å vise tegn på demens. Vi er litt stressa over dette, for hva gjør vi med henne da? Det finnes ikke aldershjem eller lignende i Kenya. Familien tar seg av sine gamle.

Hun driver foreløpig sin egen kiosk. Den heter Dani kiosk som betyr bestemor og den ligger rett ved huset hennes. (Alle kaller henne bare bestemor.) Bestemor pleier å sitte under kiosken i ly for sola, mens hun venter på kundene sine. Salget går ikke akkurat strykende, men hun har noe å gjøre. Shirikiana må av og til hjelpe henne litt økonomisk så hun har et godt utvalg av varer. Varene kjøper hun billig på markedet tidlig om morgenen ca. 3 km fra der hun bor. Hun går frem og tilbake. Pengene hun tjener, bruker hun på mat til seg selv. Shirikiana hjelper henne med litt ekstra så hun har det bra. Når hun ikke er i kiosken, hører hun på radioen sin. Den går på batterier og det er luksus for henne.

Hun er kjent av alle i nabolaget. De små ungene er vennene hennes. De kommer til henne hvis de ikke har noe mat hjemme. Da deler bestemor av det lille hun har. Når jeg ser henne for meg, ser jeg bare et stort, hvitt smil i det brune ansiktet. Eller kanskje den gale dama som har et spyd stående ved senga si. Jeg lurte på hva det var til og hun viste meg med mord i blikket hva hun ville gjøre hvis det kom noen uinnbudte gjester. Stakkars dem, i så fall!

Maureen

Maureen ble ferdig med high school i 2017. Hun har bodd i Shirikianaleiligheten hos Ezekiel og Roseanne, når hun har hatt ferie fra boarder school. Hun elsker å være der og har blitt barn nr. fire. Fra å være en sint jente som aldri smilte, er Maureen nå bare den hviteste Colgate-reklamen. Litt vel opptatt av gutter, men hvilken 18-åring er ikke det?

Maureen syntes det var kjempestas å være sammen med datteren min, Mette. Hun pilte inn på rommet hennes så fort hun kunne og der satt de med mobilen og hørte på musikk. Jeg var plutselig helt overflødig. En ettermiddag jeg trengte en liten lur, var jeg plutselig viktig nok igjen. Da vekte hun meg og pepret meg med spørsmål. Jeg gled ut av søvnen til følgende spørsmål: «Marit, how much snow is it in your country?»

Maureen går til jevnlige kontroller på sykehuset og med medisiner, riktig kosthold og aktivitet kan og skal hun leve lenge.

Mackline

Hun har også flyttet til Shirikianaleiligheten og blitt barn nr 6. Mackline er stillest av alle og ser egentlig litt ukomfortabel ut. Når hun smiler derimot, lyser hele rommet opp og det smitter over på alle. Hun er den første av jentene våre som fikk mobiltelefon. Jeg stoler på henne. Hun har alt på stell. Vi trodde hun fikk brystkreft i 2017, men den var heldigvis godartet. Hun starter i 3. kl på high school i januar 2018.

Både Mackline og Maureen får alt med skole dekket av Shirikiana. Skoleavgift, skoleklær og bøker. De mangler ingenting.

Skjemmer vi dem bort?

Jentene har fått klær, smykker og sko å bytte på, tøffe t-skjorter, skjørt, undertøy og bukser. De har fått besøke dyreparken, museum, spise en is og gå på restaurant. Alt for første gang i sitt liv. Gjennom de siste årene har de fått oppleve mange første gang-opplevelser. De er alltid lykkelige og det er like gøy å glede dem hver gang. Roseanne skjemmer dem bort og det gjør vi også.

Denne familien har mange å takke, men spesielt Tipp transport og søsteren min, Laila.